Det er nå gått over et år siden jeg sist hadde alvorlige ryggproblemer. De siste tre-fire ukene har det derimot gått stadig dårligere og såkalt "murring" har vært et økende problem. Sist torsdag gikk det derimot galt, og jeg er igjen sengeliggende.
Vel, det hele begynte jo mange år siden, og jeg har hatt noen ukers sykeleie opp gjennom årene. Akutte ryggsmerter er absolutt ikke noe koselig; det kan jeg love. Ved tidligere tilfeller har jeg (i ettertid) sett at jeg kanskje burde ha skjønt at noe var galt; denne gangen var det åpenbart.
For en tre-fire uker siden begynte jeg å legge merke til at ikke alt var som det skulle være i ryggen. Når folk spurte meg om hvordan det gikk med ryggen, svarte jeg at det hadde blitt dårligere de siste dagene eller ukene. Jeg har ingen forklaring på det; men det faller sammen med at vi lånte huset til mor og far som vi jo skal overta om et års tid. Kanskje var det sengene, eller at jeg ikke fikk mine 40 minutters gange til og fra jobb. Eller var det at jeg hadde begynt å sykle på bysyklene i Oslo. Noe må det ha vært, fordi det var en merkbar forværring.
Forverringen i seg selv gikk ikke ut over mine daglige gjøremål. Jeg ble ikke mer sliten av en dag på jobben, og jeg kunne utstå kinoforestillinger og timelange møter uten problemer. Det eneste nye var at jeg kjente at jeg var generelt sliten. I ryggbøker omtales dette noen ganger som " murring" :-) eller at ryggen "sier ifra".
Vel, etter ca fire ukers tid kom forløsningnen; ryggen fikk endelig en unnskyldning for å si "nå har jeg det forjævlig". Jeg tok meg en hvit Extra tyggegummi på vei til jobb. Akkurat dette med sterk mint tyggegummi er nok en liten selvpining jeg må komme meg over. Hver gang jeg tygger en slik tyggegummi, eller spiser visse typer sjokolade nyser jeg nemlig to ganger. Noen ganger klarer jeg å holde tilbake den andre nysen, men som regel skal det nyses. Det var et slikt nys som gjorde en murrende rygg om til et lite helvete.
Jeg gikk nedover mot T-banen, og hadde beregnet litt bedre tid enn vanlig, men hastet allikevel i det tempoet jeg vanligvis bruker. Omtrent halvveis tok jeg tyggegummien og nøys. Dermed måtte jeg sette ned tempoet; jeg måtte nesten liste meg videre. Jeg ble tatt igjen av en nabo, men hun beklaget og sa at hun gjerne ville rekke banen, og hastet foran meg! Jeg trippet nedover mot T-banen og rakk den.
Jeg tenkte vel at det var en dårlig start på dagen, men at det nok gikk over av seg selv, slik det ofte gjorde. Jeg dro på jobb, og besøkte kunde, dro hjem; men det ble ikke bedre. Vi besøkte en kollega på jobben som akkurat var blitt pappa for første gang, og jeg kjente fortsatt at ryggen ikke var blitt bedre.
Det var på veien hjem fra sykehusbesøket at jeg kjente at det var noe som ikke var som det skulle. Halvveis hjem måtte jeg stoppe for å strekke ryggen. Det å tøye ryggmuskler på en biltur er ikke så uvanlig når man kjører et par hundre kilometer, men den kvelden holdt ikke ryggen i mer enn 10 minutter. Noe var galt.
Vel hjemme gikk vi og la oss; håpet var jo at det ville gå over med en god natts søvn i egen seng og tempur pute. Jeg våknet da også til en litt stivere rygg en normalt. Jeg trengte flere uttøyinger enn normalt de siste ukene, men ikke værre enn at jeg klarte å karre meg opp, helt frem til bilen som jeg skulle levere til far på morgenkvisten. Men det var da jeg satt meg inn i bilen og rygget den for å snu at jeg skjønte at dette ikke gikk bra.
Jeg skulle flytte foten opp på clutch, og bremse, da jeg følte at dette kom til å gjøre veldig vondt, så jeg "hesitated" -- Jeg ventet et sekund med å bremse. Jeg kjente at jeg ikke kunne ha kontroll på bilen i den grad man bør -- en slik "hesitation" kunne, i feil situasjon, få fatale konsekvenser. Jeg hadde fortsatt ingen aning om at ryggen skulle ha mer å si. Jeg turte rett og slett ikke avlevere bilen, i tilfelle jeg skulle være redd for å flytte foten fra en pedal til en annen! Så jeg ringte min far og trippet hjem igjen.
På vei hjem kjente jeg at kroppen låste seg mer og mer. Da jeg kom inn klarte jeg nesten ikke ta av meg på beina. Jeg la meg, og ble liggende. Noen turer opp og inn på kjøkkenet klarte jeg den dagen, men på en slik "utflukt" låste ryggen seg slik at jeg ikke klarte å belaste venstrebenet. Jeg måtte finne noe å støtte meg til -- en kost ble en midlertidig krykke.
Det som er rart er jo at det hele sitter tilsynelatende i hodet. Hvis jeg strekker forsiden av ryggeraden (ved å strekke magemusklene) kjenner jeg at jeg er frisk som en fisk. Og jeg kan gå i et par minutter, kanskje. Men etter et par minutter virker det som om noe i kroppen oppdager at jeg går. Dette "noe" sender ut signaler om å trekke sammen noen ryggmuskler, og så begynner jeg å halte, og etter noen sekunder må jeg ha krykke. Kort tid etter må jeg legge meg ned.
Det som da er pussig er etter en rask strekk på et minutt eller to, og et par svært forsiktige sit-ups så er jeg like frisk og rask igjen.
Middag
Vel, Beate visste at jeg lå hjemme, og disket opp en kjempemiddag (som vi skal ha rester av i dag). Vi diskuterte litt frem og tilbake om den skulle serveres på senga (på grunn av ryggen), foran TV (Beat for Beat og Nytt på Nytt gikk jo), eller ved spisebordet (Beate hadde ryddet kjøkkenet). Jeg hadde bestemt meg for å prøve å spise ved spisebordet. Full av vigør og visshet om at "det hele lå i hodet mitt" spaserte jeg ut for å spise i kjøkkenet.
Jeg satte meg på kne foran middagsbordet, og vi begynte å spise. Jeg tenkte på ryggen ustanselig. Jeg klarte ikke la vær å tenke på ryggen. Jeg kjente på pulsen og den var nok på over 80 et sted. Vi forsøkte nok å snakke om andre ting, men jeg husker ikke noe av det. Plutselig kjente jeg en underlig følelse i hodet; som om alt blodet forsvant. Jeg så på Beate og spurte henne om jeg så blek ut.
Dunk
Jeg våknet en liten evighet etterpå, og da fikk jeg virkelig panikk. Jeg så rett inn i bordbeina. Jeg ble grepet av frykt, fordi jeg ikke hadde skjønt hva som hadde skjedd. Da jeg hadde besvimt hadde jeg drømt at jeg så på TV; plutselig lå jeg med hode på golvet. Jeg var stiv av skrekk, for den minste bevegelse kunne sikkert få ryggen til å hyle ut at den hater meg.
Det som skjedde var nok et lite "panic attack." Jeg var redd for hvordan dette kom til å gå -- redd for den 10-meters gåturen fra spisebordet tilbake til senga. Dette kom aldri til å gå bra, tenkte nok lillehjernen. Da bestemte den seg for å ta saken i egne hender og kjøre en full omstart
Da jeg kom til hektene igjen, sa jeg hysterisk: "Hva faen er det som er skjedd?" Beate hadde forutsett panikken min, og tatt meg pent imot, og var klar med svar: "Dette her går helt bra, du har besvimt. Ta det med ro." Hodet mitt lå godt plantet på Beates fot.
Etter at jeg forsto at jeg hadde besvimt overtok latteren. Det komiske var jo at jeg fortsatt hadde et salatblad i munnen! Beate sa at jeg hadde hatt øynene vid åpne under hele besvimelsen, og at fallet ikke var så stort i og med at jeg allerede satt på kne. Det underlige er jo at selve fallet, som jeg var redd var en påkjenning for ryggen, ikke var merkbart i det hele tatt. Beate sier at kroppen passer på seg selv.
Jeg fikk lagt meg over på ryggen og tittet opp i taket på kjøkkenet, og vi lo litt av det hele. Jeg hadde sett ganske komisk ut visstnok, og det kan jeg skjønne! :-) Etter noen minutter på ryggen karret jeg meg opp og haltet tilbake til senga...
Så nå ligger jeg her, og forsøker å la vær å spise på knestående på en stund.